Kan kunnskap bli fritt tilgjengelig?

I mitt forrige innlegg reflekterte jeg omkring muligheten for at kunnskap gjennom digitale nettverk kunne bli fritt tilgjengelig, og dermed bidra til å viske ut sosiale, og økonomiske barrierer. Denne gangen fikk vi muligheten til å lære litt mer om dette, gjennom Georgia TECs (Amerikansk universitet) åpne studium som. De har etablert et læringsforum på en plattform som kalles MOOC eller Massively open online classes http://gtmooc.com/. Dette er et forum som gir studentene tilgang på den informasjonen de trenger, pensumlitteratur, og muligheter for å jobbe med stoffet, dele det de utarbeider (frivillig) og få en evaluering, veiledning underveis, av egne facilitatorer. Det er tydelig at dette universitetet tar på alvor at det digitale nettsamfunnet vil endre den tradisjonelle måten å dele kunnskap på. (Unlocking the Gates: How and Why Leading Universities Are Opening Up Access to Their Courses . http://gtmooc.files.wordpress.com/2011/09/taylor-walsh-chapter-1.pdf.)

Kunnskap er tradisjonellt en sterk maktfaktor i et samfunn. Samfunnet (staten og utdanningsinstituasjonene) sitter på nøkkelen til hvem som skal få lov til å tilegne seg høyere utdanning, og dermed kunne kvalifisere seg for stillinger som gir inflytelse på samfunnsutviklingen. Vanligvis er det skoleresultater, og/eller økonomi som avgjør om man får en studieplass. Mange vil nok kunne hevde at et slikt system befester ulikheter, og hindrer at alle får like muligheter i et samfunn. Derfor er det en spennende tanke om utdanning kunne blitt nermest en comodityvare, og at den kunne gjøres tilgjengelig via digitale nettsamfunn slk som musikk via Spotify.

Er det realistisk at dette skjer. Det er tydeligvis en realitet noen steder slik denne MOOKen viser, men det er neppe uproblematisk å la dette bli regelen heller enn unntaket. Hvis man valgte å slippe løs kunnskapsformidling på denne måten. La pensum ligge ute på nett, filme forelesninger, la lærere jobbe interaktivt med studenter fra kanskje hele verden, som ikke har betalt for å delta. Hvordan skulle man da finansiere studieinstitusjonen. Hvem skal betale for at gud og hvermann fritt kan forsyne seg av den enorme ressursen denne kunnskapen representerer?

Hvis vi fikk noen til å finansiere det. Det kunne jo tenkes at stater, eller næringsaktører kunne være interessert iå bidra til å utdanne mange flere mennesker for å få tilgang på flinke hoder. Ville det være mulig å kvalitetssikre den kunnskapen folk mente de hadde. Vil det være mulig å lage evalueringssystem, og skrive ut vitnemål til alle som deltar på et slikt åpent studium? Vil man eventuelt måtte finne andre måter å måle kunnskap på enn gjennom vitnemål fra anerkjente universiteter.

Et siste spørsmål er kanskje om vårt samfunn tør å slippe dette løs. Hvilke konsekvenser vil det få for  den før nevnte maktballanse om vi lot alle få tilgang til den kunnskapen som gir makt i samfunnet. Vil vi risikere at for eksempel høyt motiverte og kvalifiserte ungdommer fra den tredje verden kom til Norge og utkonkurrerte norsk ungdom fra viktige posisjoner.

Det er utvilsomt utfordringer knyttet til en slik utvikling. Jeg tror imidlertid at vårt samfunn må ta en strategisk debatt knyttet til dette, og den bør handle om hvordan vi best skal dra nytte av en slik utvikling, og hvordan vi kan styre den på en måte som gir samfunnet vårt fordeler av en større grad av åpne studier. Hvis vi sier tvert nei til en slik utvikling så kan landets utdanningspolitikk havne på samme hylle som forleggerne som med hodet i sanden unnlater å ta de nye utvikingstrekkene innover seg. (http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Forlag-i-fosterstilling-6734496.html#.TzrQ3tWcySo)

 

 

 

Kan fattige ungdommer i dag, bli arbeidslivets vinnere i morgen?

Sebastian Thrun er en professor ved Stanford, som mener at utdanningssystemet ikke tar høyde for det digitale nettsamfunnets muligheter. Arne Krokan skriver om dette på sin blog http://arnek.wordpress.com/2012/01/26/professor-endrer-laereprosesser-slutter-pa-stanford/. Denne professoren har valgt å slutte på Stanford, og heller forsøke å gjøre noe for å endre undervisningsprosessene i høyere utdanning.

Det han har gjort er i kortversjon at han har gjort et studium tilgjengelig på internett. Han har spilt inn forelesninger på video og lagt dem ut på nett, han har brukt et utall timer til å samhandle med studenter via nett. Studenter har frivillig oversatt forelesningene til 40 språk. 23 000 studenter fra 190 land har tatt kurset.

Arne Krokan har i sitt kurs om den digitale økonomien snakket om hvordan tjenester som tidligere var eksklusive og høyt priset, nå kan bli «comodityvarer» og tilnærmet fritt tilgjengelig. Dette har skjedd med musikk, det vil sannsynligvis skje med aviser og TVprogrammer. Snart også med bøker. Sebastian Thrun har nå også gjort dette med et unversitetsstudium.

Dette er egentlig helt fantastisk. Tenk på hvilke barriære høyere utdanning er i samfunnet vårt. USAs mantra om å være «the land of oportunities» er selvfølgelig en sannhet med store modifikasjoner. Man får ikke en plass på Stanford med mindre man har foreldre som kan betale store summer for at du skal få sjansen. Fattige ungdommer er avskåret fra å få slike muligheter. Og det er i den rike delen av verden. I de fattigere deler av verden, vil kun en bitteliten andel av ungdommen få muligheten til høyere utdanning.Hvis nå Thrun og andre gjør alvor av å legge ut univeritetsstudier fritt på internett, vil veldig mange få muligheten til å ta høyere utdanning. Ungdom som tidligere var uten slike muligheter vil kunne få en universitetsgrad. Ungdom som vil få en sjanse, og som sannsynligvis har meget høy motivasjon for å greie dette, vil puste oss kraftig i nakken.

En slik utvikling vil kunne bli en kunnskapsrevolusjon i verdenssamfunnet. Dette kan bidra til at svært mange vil få nye muligheter, det er også mulig å se for seg at det vil forrykke det økonomiske og kunnskapsmessige overtaket vesten har hatt over den tredje verden. Dette er nok langt fram, for utdanningsinstitusjoene, og nasjonene vil nok vite å gardere seg mot slike «trusler,» men at også utdanning vil bli mer tilgjengelig i det digitale nettsamfunnet må være ganske sikkert.