I mitt forrige innlegg reflekterte jeg omkring muligheten for at kunnskap gjennom digitale nettverk kunne bli fritt tilgjengelig, og dermed bidra til å viske ut sosiale, og økonomiske barrierer. Denne gangen fikk vi muligheten til å lære litt mer om dette, gjennom Georgia TECs (Amerikansk universitet) åpne studium som. De har etablert et læringsforum på en plattform som kalles MOOC eller Massively open online classes http://gtmooc.com/. Dette er et forum som gir studentene tilgang på den informasjonen de trenger, pensumlitteratur, og muligheter for å jobbe med stoffet, dele det de utarbeider (frivillig) og få en evaluering, veiledning underveis, av egne facilitatorer. Det er tydelig at dette universitetet tar på alvor at det digitale nettsamfunnet vil endre den tradisjonelle måten å dele kunnskap på. (Unlocking the Gates: How and Why Leading Universities Are Opening Up Access to Their Courses . http://gtmooc.files.wordpress.com/2011/09/taylor-walsh-chapter-1.pdf.)
Kunnskap er tradisjonellt en sterk maktfaktor i et samfunn. Samfunnet (staten og utdanningsinstituasjonene) sitter på nøkkelen til hvem som skal få lov til å tilegne seg høyere utdanning, og dermed kunne kvalifisere seg for stillinger som gir inflytelse på samfunnsutviklingen. Vanligvis er det skoleresultater, og/eller økonomi som avgjør om man får en studieplass. Mange vil nok kunne hevde at et slikt system befester ulikheter, og hindrer at alle får like muligheter i et samfunn. Derfor er det en spennende tanke om utdanning kunne blitt nermest en comodityvare, og at den kunne gjøres tilgjengelig via digitale nettsamfunn slk som musikk via Spotify.
Er det realistisk at dette skjer. Det er tydeligvis en realitet noen steder slik denne MOOKen viser, men det er neppe uproblematisk å la dette bli regelen heller enn unntaket. Hvis man valgte å slippe løs kunnskapsformidling på denne måten. La pensum ligge ute på nett, filme forelesninger, la lærere jobbe interaktivt med studenter fra kanskje hele verden, som ikke har betalt for å delta. Hvordan skulle man da finansiere studieinstitusjonen. Hvem skal betale for at gud og hvermann fritt kan forsyne seg av den enorme ressursen denne kunnskapen representerer?
Hvis vi fikk noen til å finansiere det. Det kunne jo tenkes at stater, eller næringsaktører kunne være interessert iå bidra til å utdanne mange flere mennesker for å få tilgang på flinke hoder. Ville det være mulig å kvalitetssikre den kunnskapen folk mente de hadde. Vil det være mulig å lage evalueringssystem, og skrive ut vitnemål til alle som deltar på et slikt åpent studium? Vil man eventuelt måtte finne andre måter å måle kunnskap på enn gjennom vitnemål fra anerkjente universiteter.
Et siste spørsmål er kanskje om vårt samfunn tør å slippe dette løs. Hvilke konsekvenser vil det få for den før nevnte maktballanse om vi lot alle få tilgang til den kunnskapen som gir makt i samfunnet. Vil vi risikere at for eksempel høyt motiverte og kvalifiserte ungdommer fra den tredje verden kom til Norge og utkonkurrerte norsk ungdom fra viktige posisjoner.
Det er utvilsomt utfordringer knyttet til en slik utvikling. Jeg tror imidlertid at vårt samfunn må ta en strategisk debatt knyttet til dette, og den bør handle om hvordan vi best skal dra nytte av en slik utvikling, og hvordan vi kan styre den på en måte som gir samfunnet vårt fordeler av en større grad av åpne studier. Hvis vi sier tvert nei til en slik utvikling så kan landets utdanningspolitikk havne på samme hylle som forleggerne som med hodet i sanden unnlater å ta de nye utvikingstrekkene innover seg. (http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Forlag-i-fosterstilling-6734496.html#.TzrQ3tWcySo)
frodesbergrem 