Kan prestasjonskultur være til hinder for talentutvikling i norske bedrifter?

Lise Klavenes, mangeårig landslagsspiller i fotball, nå NRKs ekspertkommentator peker på faren med å overføre prinsippene for ledelse på toppnivå til ledelse av unge talenter. Hun peker på at det som kan fungere for et A-landslag, som kan slå antatt bedre motstandere ved å være kynisk, og rendyrke sterkt forsvarsspill kombinert med raske kontringer og pasninger i lengderetningen. Her er denne spillestilen utviklet med basis i de styrkene og svakhetene spillerne i denne gruppa har, i forhold til sine motstandere. Det vil imidlertid være svært begrensende for utviklingen av unge spillere hvis man aldri skal få prøve de mer risikobetonte delene av spillet, som dribling, kortpasningsspill, og angrep mot etablert forsvar. Hvis trenerne for unge utøvere kun belønner de egenskapene som A-laget benytter fordi deres eneste mål er å vinne kamper, vil man systematisk hindre de unge i å utvikle nye sider av spillet, og utvide sitt reportoar som spillere.

Mange norske bedrifter dyrker prestasjonskulturen. Det drives svært omfattende resultatmåling, og ønsket adferd premieres ofte godt. Det er imponerende å se hvor gode resultater slike virksomheter ofte får, ihvertfall på kort sikt, og det er ikke usannsynlig at elementer av dette kan være verdt å ta med seg for mange andre virksomheter der man kan få inntrykk av at resultatene skjelden eller aldri er i fokus. Det kan imidlertid også være nødvndig å spørre om prestasjonskulturen i enkelte bedrifter er så omfattende at man glemmer talentutviklingen. Settes det pris på kreativitet, stimuleres produktutvikling gjennom at det er lov å stille spørsmål ved etablerte sanneheter? Kan det i noen miljøer være så viktig å si, og gjøre de riktige tingene at frykten for å si noe galt hindrer de unge i å bidra til utvikling av virksomheten. Dette kan bidra til å sementere handlingsmønster, og hindre utvikling. Kanskje ikke helt ulikt norsk fotball de senere årene.

Kan kunnskap bli fritt tilgjengelig?

I mitt forrige innlegg reflekterte jeg omkring muligheten for at kunnskap gjennom digitale nettverk kunne bli fritt tilgjengelig, og dermed bidra til å viske ut sosiale, og økonomiske barrierer. Denne gangen fikk vi muligheten til å lære litt mer om dette, gjennom Georgia TECs (Amerikansk universitet) åpne studium som. De har etablert et læringsforum på en plattform som kalles MOOC eller Massively open online classes http://gtmooc.com/. Dette er et forum som gir studentene tilgang på den informasjonen de trenger, pensumlitteratur, og muligheter for å jobbe med stoffet, dele det de utarbeider (frivillig) og få en evaluering, veiledning underveis, av egne facilitatorer. Det er tydelig at dette universitetet tar på alvor at det digitale nettsamfunnet vil endre den tradisjonelle måten å dele kunnskap på. (Unlocking the Gates: How and Why Leading Universities Are Opening Up Access to Their Courses . http://gtmooc.files.wordpress.com/2011/09/taylor-walsh-chapter-1.pdf.)

Kunnskap er tradisjonellt en sterk maktfaktor i et samfunn. Samfunnet (staten og utdanningsinstituasjonene) sitter på nøkkelen til hvem som skal få lov til å tilegne seg høyere utdanning, og dermed kunne kvalifisere seg for stillinger som gir inflytelse på samfunnsutviklingen. Vanligvis er det skoleresultater, og/eller økonomi som avgjør om man får en studieplass. Mange vil nok kunne hevde at et slikt system befester ulikheter, og hindrer at alle får like muligheter i et samfunn. Derfor er det en spennende tanke om utdanning kunne blitt nermest en comodityvare, og at den kunne gjøres tilgjengelig via digitale nettsamfunn slk som musikk via Spotify.

Er det realistisk at dette skjer. Det er tydeligvis en realitet noen steder slik denne MOOKen viser, men det er neppe uproblematisk å la dette bli regelen heller enn unntaket. Hvis man valgte å slippe løs kunnskapsformidling på denne måten. La pensum ligge ute på nett, filme forelesninger, la lærere jobbe interaktivt med studenter fra kanskje hele verden, som ikke har betalt for å delta. Hvordan skulle man da finansiere studieinstitusjonen. Hvem skal betale for at gud og hvermann fritt kan forsyne seg av den enorme ressursen denne kunnskapen representerer?

Hvis vi fikk noen til å finansiere det. Det kunne jo tenkes at stater, eller næringsaktører kunne være interessert iå bidra til å utdanne mange flere mennesker for å få tilgang på flinke hoder. Ville det være mulig å kvalitetssikre den kunnskapen folk mente de hadde. Vil det være mulig å lage evalueringssystem, og skrive ut vitnemål til alle som deltar på et slikt åpent studium? Vil man eventuelt måtte finne andre måter å måle kunnskap på enn gjennom vitnemål fra anerkjente universiteter.

Et siste spørsmål er kanskje om vårt samfunn tør å slippe dette løs. Hvilke konsekvenser vil det få for  den før nevnte maktballanse om vi lot alle få tilgang til den kunnskapen som gir makt i samfunnet. Vil vi risikere at for eksempel høyt motiverte og kvalifiserte ungdommer fra den tredje verden kom til Norge og utkonkurrerte norsk ungdom fra viktige posisjoner.

Det er utvilsomt utfordringer knyttet til en slik utvikling. Jeg tror imidlertid at vårt samfunn må ta en strategisk debatt knyttet til dette, og den bør handle om hvordan vi best skal dra nytte av en slik utvikling, og hvordan vi kan styre den på en måte som gir samfunnet vårt fordeler av en større grad av åpne studier. Hvis vi sier tvert nei til en slik utvikling så kan landets utdanningspolitikk havne på samme hylle som forleggerne som med hodet i sanden unnlater å ta de nye utvikingstrekkene innover seg. (http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Forlag-i-fosterstilling-6734496.html#.TzrQ3tWcySo)

 

 

 

Kan fattige ungdommer i dag, bli arbeidslivets vinnere i morgen?

Sebastian Thrun er en professor ved Stanford, som mener at utdanningssystemet ikke tar høyde for det digitale nettsamfunnets muligheter. Arne Krokan skriver om dette på sin blog http://arnek.wordpress.com/2012/01/26/professor-endrer-laereprosesser-slutter-pa-stanford/. Denne professoren har valgt å slutte på Stanford, og heller forsøke å gjøre noe for å endre undervisningsprosessene i høyere utdanning.

Det han har gjort er i kortversjon at han har gjort et studium tilgjengelig på internett. Han har spilt inn forelesninger på video og lagt dem ut på nett, han har brukt et utall timer til å samhandle med studenter via nett. Studenter har frivillig oversatt forelesningene til 40 språk. 23 000 studenter fra 190 land har tatt kurset.

Arne Krokan har i sitt kurs om den digitale økonomien snakket om hvordan tjenester som tidligere var eksklusive og høyt priset, nå kan bli «comodityvarer» og tilnærmet fritt tilgjengelig. Dette har skjedd med musikk, det vil sannsynligvis skje med aviser og TVprogrammer. Snart også med bøker. Sebastian Thrun har nå også gjort dette med et unversitetsstudium.

Dette er egentlig helt fantastisk. Tenk på hvilke barriære høyere utdanning er i samfunnet vårt. USAs mantra om å være «the land of oportunities» er selvfølgelig en sannhet med store modifikasjoner. Man får ikke en plass på Stanford med mindre man har foreldre som kan betale store summer for at du skal få sjansen. Fattige ungdommer er avskåret fra å få slike muligheter. Og det er i den rike delen av verden. I de fattigere deler av verden, vil kun en bitteliten andel av ungdommen få muligheten til høyere utdanning.Hvis nå Thrun og andre gjør alvor av å legge ut univeritetsstudier fritt på internett, vil veldig mange få muligheten til å ta høyere utdanning. Ungdom som tidligere var uten slike muligheter vil kunne få en universitetsgrad. Ungdom som vil få en sjanse, og som sannsynligvis har meget høy motivasjon for å greie dette, vil puste oss kraftig i nakken.

En slik utvikling vil kunne bli en kunnskapsrevolusjon i verdenssamfunnet. Dette kan bidra til at svært mange vil få nye muligheter, det er også mulig å se for seg at det vil forrykke det økonomiske og kunnskapsmessige overtaket vesten har hatt over den tredje verden. Dette er nok langt fram, for utdanningsinstitusjoene, og nasjonene vil nok vite å gardere seg mot slike «trusler,» men at også utdanning vil bli mer tilgjengelig i det digitale nettsamfunnet må være ganske sikkert.

Grenseløst vekstpotensial i sosiale nettsamfunn?

I denne artikkelen i Technology review http://www.technologyreview.com/article/39321/?p1=A1 skriver Paul Boutine en kritisk kommentar til ideen om at sosiale medier gjennom deling av informasjon har et potensiale til grenseløs vekst. Han kaller denne teorien for Zuckerbergs Law. Zuckerberg, som er grunnlegger av Facebook bruker denne teorien når han skal overbevise brukere, samarbeidspartnere og annonsører til å tro at Facebook kan føre til en årlig dobling av nettrafikken på nettsamfunnet, og dermed gi muligheter for eventyrlig vekst for alle som lever av oppmerksomhet. En blogger som kan få publisert sine artikler, en annonsør som kan nå ut til nye personer i en eksponentiell veksthastighet høres ut som en drømmesituasjon.Relatert til studiet om teknologiendring har vi lært om Metcalfs lov, som sier at nytten av å delta i et nettverk øker med størrelsen av det. Vi har også lært om fenomentet increasing returns, som innebærer at kostnadene med å dele informasjon i et nettverk er tilnærmet null.  På den måten vil det være et enormt potensiale for den som har noe interessant å tilby i et slikt hurtigvoksende nettverk.Vi ser eksempler på at man prøver å utnytte disse nettverkseffektene. Annonsører på Feks Facebook «skyter ikke i blinde,» de vet hva du liker, og kan annonsere direkte til dem som mest sannsynlig vil være interessert. Du finner ikke reklame for hundemat på «veggen» til en som ikke er hundeeier.En annen interessant effekt som mange har klart å utnytte er kunders vurderinger av et produkt. En aktør som driver nettbutikk vil ha enorm nytte av at dine venner har anbefalt et produkt han selger, og at denne anbefalingen poppet opp på min Facebookvegg. Spotify har etablert en slik kobling, og mye «gammel musikk» har fått fornyet oppmerksomhet etter at deling av musikkopplevelser har blitt en tjeneste på Facebook

Så sier Boutine også at denne eksponentielle veksten ikke vil kunne vare evig. Det er grenser for hvor mye informasjon vi kan absorbere, og det er også grenser for hvor mye vi er villig til å bruke tid på å lese om. Det er ikke vanskelig å se at dette er et poeng. Hvor mange ganger har vi ikke sukket over å motta flere titalls nyhetsbrev, som vi engang takket ja til fordi vi da ønsket å høre nyheter om en tjeneste vi var interessert i. Vi er bare ikke interessert hele tiden, ihvertfall ikke i alt mulig. Sånn er det nok også på Facebook. Hvor interessant er det å lese om selvfølgeligheter som våre venner og perifert bekjente driver med. Hvor mange sanger fra spotify er det mulig, og interessant å høre på, selv om de er anbefalt av en venn. Den enorme økningen i informasjon gjør at vil bli mer sellektiv. Informasjonen må ha relevans. Boutine hevder at fortsatt vekst krever kvalitet. Dette kan kanskje kobles til vårt pensum igjen. Arne Krokan hevdet at det avgjørende for suksess for den som skal drive butikk er å senke kundenes transaksjonskostnader. Disse er potensielt små i et digitalt nettverkssamfunn, men det fordrer at du finner det du trenger, og ikke må lete deg fram i en jungel av informasjon du ikke er interessert i.

Kanskje er det slik at Zuckerberg har rett i at sosiale nettverk har et enormt vekstpotensiale. Kanskje ikke grenseløst, til det er det kanskje for vanskelig å holde det relevant nok for et stadig voksende «marked.» Samtidig gjelder konkurransereglene også her. De som klarer å levere det markedet vil ha når de vil ha det har enorme muligheter, mens de som ikke er like dyktige vil fortsette å sende ut nyhetsmailer til folk som ikke lenger er interessert.

 

Bokas rolle i nettsamfunnet. Trusler eller muligheter.

Arne Krokan skriver på sin blog om forfatterrollen, som er i endring i forbindelse med overgang fra bøker som industrielt produkt, til digital tjneste. http://arnek.wordpress.com/2011/10/10/623/ Bok, som industrielt produkt er mer enn forfatteren, forlag,trykkeri, distribusjon, Herodes Falsk er kritisk i sin vurdering av hvordan denne bransjen unnlater å forholde seg til de endringene som skjer. I artikkelen Forlag i fosterstilling http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Forlag-i-fosterstilling-6734496.html#.Txx6itVkidk, hevder han at bransjen går baklengs inn i framtiden ved at de ikke ser på hvordan de kan utnytte den digitale nettverden til sin fordel. I stedet motarbeider de utviklingen ved å tviholde på boka som industrielt produkt.

Den senere tids utvikling har gjort det betydelig enklere å distribuere tekst. Der forleggere og redaktører tidligere hadde svært stor makt over hvem som fikk publisere og når, er det i dag enkelt å få sine tekster på trykk, og enkelt å nå mange på grunn av nettverkssynergier. Alle kan i prinsippet lage tekster, og spre dem ut til en hel verden, slik jeg i teorien gjør her. Det er jo veldig spennende for de som gjerne vil, men som ikke har hatt de rette kontaktene, eller midlene. For oss potensielle lesere er det også spennende å få tilgang til forfattere, som man aldri ville ha fått høre om i den tiden da man måtte omveien om en bok for å lese en tekst. For de som skal leve av produsere tekst, er dette selvfølgelig utfordrende. Digitaliseringen gjør jo etterhvert bøkene overflødig, de kan leses på nettbrett. Delingsteknologien gjør at det er mulig å spre teksten i stort omfang, uten et stor forlag med dertil hørende distribusjonsnett, og bokhandlerkjede i ryggen.Det kan se ut som om denne utviklingen er bra for leserne, som får mulighet til å få tilgang til tekst man ellers ikke ville få tak i, og til en lav kostnad. Dette på grunn av at elektronisk distribusjon er billig, detpåløper mikroskopiske transaksjonskostnader ved å dele den elektroniske fila med en annen. Det ser også ut som om denne utviklingen er bra for de potensielle forfatterne som ellers ikke ville ha kommet i posisjon til å få laget en bok. Taperne er aktørene i bokindustriens verdikjede, med mindre de greier å endre seg.

Man kan selvfølgelig spørre seg om det er slik at boka er avleggs nå, bør bokindustrien kutte ut produksjon av bøker, og starte elektronisk salg til nettbrett, slik musikkbransjen nå gjør i stor grad? Eller er det slik at bøker ennå i mange år vil være den foretrukne måten å lese tekst på for svært mange. Sånn sett kan man si at bransjen har litt tid på seg. På den andre siden er mange aktører i full sving med å utvikle digitale tjenester som kan overta bokas rolle. E-boka kommer i stadigstørre omfang, lesebrettene er allerede blitt svært lesevennlig. Digital utvikling gjør at boka kan selges på andre måter via nett, den kan for eksempel deles opp i artikler. Spesielt faglitteratur vil nok i stor grad distribueres på nett i framtiden på grunn av dette. De lave kostnadene knyttet til å selge en kopi til av en artikkel vil nok også føre til at tekst blir en comodityvare, det vil si at den på grunn av fenomenet increasing returns, vil kunne distribueres ubegrenset uten at transaksjonskostnadene øker. Dette betyr at prisene vil kunne bli lave.

Før eller siden må nok den tradisjonelle bokindustrien ta dette innover seg, og gjøre endringer, ellers kan nok herodes Falsk få rett i at den vil bli liggende igjen i fosterstilling på perrongen når de digitale togene går  i tiden framover.

Hvordan kan vi senke transaksjonskostnadene i en organisasjon ved å utnytte nettverkseffekter

Industrisamfunnets arbeidsmetoder og økonomiske tenkning utfordres nå av et digitalt  nettverkssamfunn. Etablerte organisasjoner vil settes på prøve, mange vil få problemer, men det er også mange muligheter for de som er åpne for å ta i bruk teknologien, revurdere  og kanskje endre organisasjonsstrukturer og arbeidsmetoder.

På NTNUs kurs i Teknologiendring og samfunnsutvikling blir vi utfordret på dette. Etablering av Blog er en av de tingene som inngår i arbeidet med å sette seg inn i hvilke muligheter ny teknologi gir for å utvikle organisasjoner og samfunn. Andre verktøy vi har fått tips om, og skal prøve å utnytte er felles arbeidssteder som «Wikier,» eller «Googledocuments,» og sosiale nettverk som «Twitter» og «Facebook.» Lagring av dokumenter i «skyen,» og møteplanlegging på nett via tjenester som doodle.com vil kunne forenkle og rasjonalisere hverdagen vår.

Jeg vil prøve å relatere dette til min hverdag, og min organisasjon. Jeg jobber i en friluftsorganisasjon, som har som mål å få flest mulig ut på tur i naturen. For å få til det driver vi hytter i marka og fjellet, vi merker stier, gjennomfører et stort antall kurs og arrangementer, og vi driver holdningsskapende arbeid for å prøve å inspirere folk til å komme seg ut, og være mer aktiv. I tillegg er vi en samfunnsaktør, som bruker de påvirkningsmuligheter vi har til å legge til rette for friluftsliv. Det innebærer både å tilrettelegge nye områder slik at det skal bli mulig og atraktivt å bruke dem, og det innebærer å kjempe mot utbygging av viktige naturområder.

Hva har så bruk av ny teknologi med dette å gjøre da? Jeg vil tro at den store økningen i bruk av sosiale medier gir oss nye muligheter til å kommunisere med medlemmene våre, de gir også medlemmene mulighet til å kommunisere med hverandre. Vi kan bruke teknologien til å utvikle registreringssystemer på nett slik at det kan dannes fellesskap rundt en aktivitet, eller et geografisk område. Vi kan på denne måten skape synergier eller konvergens gjennom å bringe mennesker med felles interesser sammen gjennom aktivitet og sosiale medier. Det kan dannes fellesskap selv om folk ikke utøver aktiviteten samtidig. Dette er spennende, og fortjener en grundigere behandling, men det er også organisatoriske muligheter knyttet til ny teknologi, som det er verdt å undersøke.

Vår organisasjon er preget av at mange gjør mer eller mindre de samme oppgavene, men arbeider på ulike steder geografisk. Et eksempel er at vi har flere betjente hytter, som alle ligger uveisomt til. Det har også vært utfordrende å kommunisere pga mildt sagt vanskelige kommunikasjonsforhold. Nå har vi fått nettilgang på alle hyttene takket være ny teknologi, men det er fortsatt slik at det sitter Vertskap på disse hyttene, som har begrensede muligheter til å hente informasjon fra andre underveis i sesongen. Tradisjonelt har vi løst dette ved å lage instrukser og arbeidsverktøy på papir, og ajourført dette mellom hver sesong. Utfordringer underveis har vi løst via telefon, og fysisk kontakt. Jeg ønsker nå å se på om vi kan ta i bruk ny teknologi slik at arbeidsverktøyene kan lagres i skyen slik at de til enhver tid kan holdes ajoure, at personale på alle hyttene kan få ta del i oppdateringer som gjøres underveis i sesongen. Jeg vil også se på hvordan vi kan benytte sosiale medier og eller deleteknologi til å oppnå at gode ideer kan formidles til alle, og at et åpent felles forum kan føre til at gode ideer kan videreforedles. På grunn av at vi kan gi vertskapet mulighet til å kommunisere åpent, kan vi skape nettverkseffekter slik at nyttig kunnskap raskt formidles til andre som kan bruke den til å forbedre egne prosesser. På denne måten kan vi hjelpe hverandre slik at alle ikke trenger å dra lasset hele tiden.

Ved å bytte på å "dra" oppnår man å kunne holde høyere fart totalt sett, både på sykkel og i organisasjoner

Hello world!

Welcome to WordPress.com. After you read this, you should delete and write your own post, with a new title above. Or hit Add New on the left (of the admin dashboard) to start a fresh post.

Here are some suggestions for your first post.

1. You can find new ideas for what to blog about by reading the Daily Post.
2. Add PressThis to your browser. It creates a new blog post for you about any interesting  page you read on the web.
3. Make some changes to this page, and then hit preview on the right. You can always preview any post or edit it before you share it to the world.