Lise Klavenes, mangeårig landslagsspiller i fotball, nå NRKs ekspertkommentator peker på faren med å overføre prinsippene for ledelse på toppnivå til ledelse av unge talenter. Hun peker på at det som kan fungere for et A-landslag, som kan slå antatt bedre motstandere ved å være kynisk, og rendyrke sterkt forsvarsspill kombinert med raske kontringer og pasninger i lengderetningen. Her er denne spillestilen utviklet med basis i de styrkene og svakhetene spillerne i denne gruppa har, i forhold til sine motstandere. Det vil imidlertid være svært begrensende for utviklingen av unge spillere hvis man aldri skal få prøve de mer risikobetonte delene av spillet, som dribling, kortpasningsspill, og angrep mot etablert forsvar. Hvis trenerne for unge utøvere kun belønner de egenskapene som A-laget benytter fordi deres eneste mål er å vinne kamper, vil man systematisk hindre de unge i å utvikle nye sider av spillet, og utvide sitt reportoar som spillere.
Mange norske bedrifter dyrker prestasjonskulturen. Det drives svært omfattende resultatmåling, og ønsket adferd premieres ofte godt. Det er imponerende å se hvor gode resultater slike virksomheter ofte får, ihvertfall på kort sikt, og det er ikke usannsynlig at elementer av dette kan være verdt å ta med seg for mange andre virksomheter der man kan få inntrykk av at resultatene skjelden eller aldri er i fokus. Det kan imidlertid også være nødvndig å spørre om prestasjonskulturen i enkelte bedrifter er så omfattende at man glemmer talentutviklingen. Settes det pris på kreativitet, stimuleres produktutvikling gjennom at det er lov å stille spørsmål ved etablerte sanneheter? Kan det i noen miljøer være så viktig å si, og gjøre de riktige tingene at frykten for å si noe galt hindrer de unge i å bidra til utvikling av virksomheten. Dette kan bidra til å sementere handlingsmønster, og hindre utvikling. Kanskje ikke helt ulikt norsk fotball de senere årene.
frodesbergrem 